by Banksvikt og faren for en ny krise[embedded content] Banksvikt og faren for en ny krise Av Stavros Mavroudeas Forfatteren er professor i politisk økonomi ved Panteion-universitet i Hellas. Den globale økonomien har nylig blitt rystet av en bankkrise. Fra USA – til tross for erklæringene i EU og andre steder – spredte problemene seg raskt videre, i det minste til resten av de vestlige økonomiene. Amerikanske Silicon Valley Bank ble fulgt av den forhastede redningen av den sveitsiske megabanken Credit Suisse. Samtidig er de internasjonale aksjemarkedene rystet, og mange banker har som fryktet havnet under lupen. Systemets beslutningssentre ble igjen tatt på senga. Med innøvde tiltak og tamme erklæringer om at «det ikke er opp til oss» angriper de problemene som strutsen —
Topics:
Stavros Mavroudeas considers the following as important: Uncategorized, Άρθρα μεταφρασμένα σε ξένες γλώσσες - Articles translated in foreign languages, Άρθρα σε εφημερίδες - Newspaper articles
This could be interesting, too:
Eric Kramer writes An economic analysis of presidential immunity
Angry Bear writes Protesting Now and in the Sixties and Seventies
Lars Pålsson Syll writes The non-existence of economic laws
John Quiggin writes The war to end war, still going on
Banksvikt og faren for en ny krise
Forfatteren er professor i politisk økonomi ved Panteion-universitet i Hellas.
Den globale økonomien har nylig blitt rystet av en bankkrise. Fra USA – til tross for erklæringene i EU og andre steder – spredte problemene seg raskt videre, i det minste til resten av de vestlige økonomiene. Amerikanske Silicon Valley Bank ble fulgt av den forhastede redningen av den sveitsiske megabanken Credit Suisse. Samtidig er de internasjonale aksjemarkedene rystet, og mange banker har som fryktet havnet under lupen. Systemets beslutningssentre ble igjen tatt på senga. Med innøvde tiltak og tamme erklæringer om at «det ikke er opp til oss» angriper de problemene som strutsen — og prøver å forsinke dem. Særlig diskuterer de hvorvidt de skal stoppe renteøkningene (for å dempe inflasjonen) og innføre strammere kontroller over finanssystemet.
Mainstream-kretser og mainstream-økonomer, som har i oppgave å lede og rettferdiggjøre det kapitalistiske systemet, oppfatter ikke de virkelige årsakene til uroen. Derimot peker marxistisk politisk økonomi på de virkelige, strukturelle årsakene. Den moderne kapitalismen lider av en langsiktig nedadgående trend i profitabiliteten, som skyldes dens egne motsetninger og ikke økende lønninger. Den fallende lønnsomheten til bedriftene påvirker banksektorens inntekter, ettersom «røde lån» hoper seg opp. Bankenes videre flukt (gjennom fiktive kapitalprosesser) har bare utsatt problemet uten å løse det.
Samtidig kompliserer det nåværende oppsvinget i inflasjonen (som skyldes realøkonomiens problemer og ikke pengepolitikken, som mainstream-økonomien hevder) situasjonen ytterligere. Den vante, gamle taktikken med myk inflasjon (for å spise av lønningene og øke bedriftenes profitt) slo tilbake da svakhetene i realøkonomien sammen med de imperialistiske konfliktene gjorde inflasjonen ukontrollerbar. For å motvirke dette begynte sentralbankene å heve renten i all hast. Men det siste forverrer gjeldsstrukturen som det kapitalistiske finanssystemet er basert på. De mest risikofylte bankene går plutselig tom for midler, innskytere og investorer får panikk, og bankkrisen bryter ut.
Systemet står dermed overfor stagflasjonsdilemmaet. For å unngå førstnevnte er det nødvendig med en raus pengepolitikk, og for å unngå sistnevnte er det nødvendig med en stram pengepolitikk.
Naturligvis prøver systemet å velte byrden over på arbeiderne. Men flere tiår med upopulær nyliberal og nykeynesiansk politikk har forårsaket omfattende elendiggjøring, noe som gjør faren for sosiale eksplosjoner mer enn synlig (som Frankrike viser).
I den greske bananrepublikken venter alle de etablerte partiene – og villige støttespillere i framtidens upopulære samarbeids- og innstrammingsregjeringer – en masse på ordrene fra Hesperia [landene vest for Hellas, oa.], og er ute av stand til å utvikle så mye som en delvis uavhengig linje. De er blinde for at det innenlandske banksystemet ikke står i fare. De greske zombiebankene kunne ikke (nei, ville ikke) utføre vestlendingenes triks. Men deres utenlandske aksjonærer er utsatt for fryktrammede utenlandske banker, og kan når som helst likvidere greske eiendeler for å dekke tapene. Dette vil øke og forverre problemene i den greske økonomien. Enten den nåværende eller en etterfølgende regjering vil, under europeiske mandater, gi «folkets fiender» [arbeiderbevegelsen, oa.] skylden for problemene. Men denne kamelens rygg har grenser som allerede er overskredet. Da vil de som sår vind – høste storm.